Ramblings (Solo exhibition at Vestfold Kunstsenter, Tønsberg, Norway, March 2024).
The exhibition titled 'Ramblings' draws inspiration from the video of the same name. It features four artworks: the video piece 'Ramblings', alongside 'Tributary', 'Current', and the hologram 'Ny fluga'. They are set within a digital scrap land, where randomly occuring mythological shapes intermingle with blinking forms, and a mix of modern and ancient-looking objects arranged within a game engine. Worlds materialize, dissolve, and reform into new combinations.
Ramblings (Video, 4k, 2020, 4:15 min. loop)
Ramblings depict a number of distorted 3D characters moving about in a scrap land. Mythological shapes show up in a haphazard way, mirroring the image flow of the internet era and the mental processes involved when making meaning of the world.
https://drive.google.com/file/d/1PzuzaowLwZ5Jl5fqxmRY3AprJ0cMPtC9/view?usp=sharing
Current (Video, 2024, projection mapping onto pile of cardboard boxes, ca 2 x 1 x 1,5 m.)
Images of moving vehicles from different time periods under a digital water surface, recorded with virtual cameras in a game engine, and projected onto a pile of cardboard boxes in the exhibition space.
Ny fluga (Hologram fan, 2024)
A digital fly that has moved in and out of countless softwares and AI-generators before landing on the hologram fan. “Ny fluga” means “New Fly”, and also has the double meaning “the new popular thing” in Swedish.
Tributary (Video, for double projector, 2020. 5:03 min. loop)
Tributary is shot in a single take along the river in the digital world of “Ramblings”.
Text to the exhibition by Atle Selnes Nielsen, Vestfold Kunstsenter (in Norwegian):
“Ned trappen, på andre siden av en gardin kan man kjenne på overgangene mellom det virtuelle og det virkelige. Det blir påtagelig i det konkrete møtet mellom projeksjonen og et materiale, slik som virkelig avfall eller overskuddsmateriale, som pappesker. Eller i form av et insekt som trer frem i hologramform. Det surrer og stanger mot en flate, en hinne som ikke er helt definerbar, som et skille mellom VR og RL, den kan rett og slett ha rollen som en «bug» i systemet. Willgren benytter seg av teknologi, blant annet såkalt augmented reality (utvidet virkelighet). At virkeligheten kan «utvides» kan man lett bli svimmel av å tenke på, nå i disse dager hvor kunstig intelligens spiller stadig større rolle når ulike valg skal foretas av mennesker og større systemer. Det å bruke teknologi på andre måter enn det som opprinnelig var hensikten fra et industrielt og kommersielt ståsted har vært viktig for kunsten lenge. Tenk på hvordan Joseph Thermen begynte å bruke militær teknologi l eksperimentelle musikkinstrumenter (theremin) eller hvordan magnetisk lydbånd, kom som en teknologisk nyvinning på 40-tallet for å muliggjøre militær overvåkning mm. Hvordan dette mediet ble tatt i bruk i kunstproduksjon, der man kunne klippe og lime i innsamlet lydmateriale for å fremstille en fordreid og bearbeidet verden av lyd. Og nettopp som hun sier «Jag brukar börja med att krascha modeller i min spelmotor. Jag är intresserad av hur bilder förmedlas/förvrängs genom teknisk utrustning och letar efter de "rätta" typerna av förvrängningar och glitchar».
Man kan få følelsen av en mulighet for å bevege seg fri i et grenseløst rom, på oppdagelsesferd, padlende gjennom all verdens etterlatenskaper. Digitalt søppel får en ny utvidet betydning. Gjenstander, produkter, natur og landskap kan få sin betydning skrellet bort og bli elementer i en ukjent skremmende, håpløs og samtidig komisk/surrealistisk verden, der det ikke er tilsiktede effekter, men bieffektene av menneskelig aktivitet som hersker. En naturopplevelse?
Våre digitale spøkelsesliv spaltes opp og spres i ulike skytjenester. De resirkuleres i det evige gjennom KI-genererte fremstillinger, mens kaffefløten blandes ut i kaffen på en ufattelig kompleks og irreversibel måte, plastsøppel og menneskeskapte giftstoffer spaltes opp i småbiter. Kaoset, eller den såkalte entropien øker, og i fysikkfaget er dette et teoretisk bevis for at det faktisk eksisterer, og at den bare går fremover og ikke bakover. Samtidig er det noe meditativt og beroligende i installasjonen, som underbygges av skvulpelydene. Noe som ligner en høne som forsøker seg på hønseaktige bevegelser, en snittet kiwi, en papirtynn ghettoblaster. Kanskje ingen vet hva dette er eller referer l om 100 år uanse? Er dette fremtiden, typ «himmelen 2.0»?”